I dag er en av de vanligste henvisnings grunnene til DPS voksne som ønsker utredning for ADHD. Sosiale media er full av videoer med meget varierende kvalitet som beskriver «symptomer» på ADHD. Vi som jobber i spesialisthelsetjenesten og har ansvar for utredning møter derfor ekstra store utfordringer. Daglig opplever jeg at pasienter har diagnostisert seg selv. Mange er ikke åpne for at det kan være andre forklaringer på uroen og konsentrasjonsvanskene deres en at de har ADHD. Som fagpersoner i psykisk helsevern har vi alltid som hovedprinsipp at vi skal lytte til pasienten og at de er eksperter i eget liv. Derfor jobber vi på spreng for å møte den store etterspørselen etter ADHD utredninger, men mange er bekymret for utviklingen. De siste to årene har 50 prosent av av arbeidet mitt bestått av adhd utredninger for både barn og voksne. Mange pasienter blir skuffet når de ikke får diagnosen.
Jeg opplever at det er en trend med selvdiagnostisering hvor mange har diagnosert seg med tik tok videoer. At mennesker ønsker å forstå seg selv og finne ut av sine svakheter har jeg stor respekt for, men det finnes sjeldent enkle løsninger til kompliserte problemer. Dersom man har hoppet for fort til en diagnose vil man stå i fare til å overse vesentlige elementer i forståelsen av seg selv. Mange pasienter sier at «om det ikke er ADHD, hva er det da?», eller noe må det i alle fall være. Dette viser til en manglende forståelse av hva psykiatriske og nevropsykologiske diagnoser er. Man kan kritisere det psykiatriske diagnose systemet mye, men på det beste er en diagnose en veileder til å kategorisere og forstå et problem. Det er langt fra så svart hvitt som mer medisinske diagnoser som også har sine svakheter.
ADHD er en utviklingsforstyrrelse. Det vil si at teorien er at det en tidlig ervervet eller medfødt svekkelse i de funksjonene som skal regulere uro og konsentrasjon. Konsentrasjons, impulsivitet og uroligheten skal ikke kunne forklares bedre av andre psykiske eller fysiske tilstander. I dagens samfunn hvor vi stadig ser mer personer med søvnvansker, dårlig kosthold i tillegg til at det er økende krav til oss i arbeidslivet mener jeg at det er ikke er rart at flere mennesker sliter med konsentrasjon og urolighet. Mange av de som sliter med «adhd vansker» står i fare for å grovt misforstå seg selv og på et vis ignorere årsaken til vanskene sine med å tro at de har en utviklingsforstyrrelse. Mye tyder på at
Et annet punkt mange er redd for å snakke om i dag er at arbeidslivet i dag stiller høyere krav enn tidligere til kognitiv kapasitet. I mange forskjellige settinger er en IQ på 80 regnet som et cut off på om man kan være lønnsom for en orginisasjon. Det kan være skummelt og tenke på at dette er nærmest ti prosent av befolkningen. De kan være personer som sliter med å forstå og få med seg ting, men ikke som nødvendigvis har ADHD. Dette er et stort problem som samfunnet må løse. Jeg tror at dersom man ikke er forsiktig vil mange av disse menneskene stå i fare for å få en «feil» ADHD diagnose. I møter med skolesystemet hører man ofte «det er ikke nok ressurser». Jeg har også ofte tenkt at dersom noen elever hadde fått tilstrekkelig med støtte, tilrettelegging og spesialundervisning kunne man ha sluppet å gi dem medisiner. Jeg mener det er en skremmende utvikling at adhd utredning, diagnostisering og medisinering kommer før omfattende tilrettelegging på skolen.
Samtidig etter å ha utredet godt over hundre mennesker i alle aldre for ADHD har jeg blitt overbevist at det finnes en del mennesker som sliter med konsentrasjon og uro og det virker lite sannsynlig at det kan skyldes andre faktorer som søvnmangel, traumer, evnenivå eller stress. Jeg har også opplevd ved mange tilfeller at mennesker har fått nye liv etter psykologisk og medisin behandling. Derfor tror jeg at det er viktig at vi tar alle pasienter som vil ha en utredning på alvor. Det som er viktig er at man ikke diagnostiserer seg selv og at man er kritisk til informasjon på sosiale media om ADHD. Mye av den informasjonen er direkte skadelig for samfunnet. Det er også viktig at aller klinikker i landet går over og lager seg gode rutiner for hvordan de skal utrede adhd. Mange nyutdannede er dessverre overlatt til seg selv. Dersom man skal sette en utviklingsforstyrrelse diagnose bør man ha bred kunnskap på hva man bør utelukke og det bør etablert rutiner for utredning. Jeg tror at mange i dag står i fare for å konkludere på et dårlig grunnlag grunnet press fra pasienter og kapasitet mangel i tjenestene.
Steimler Psykologi 