Videoterapi har blitt et stadig mer populært alternativ til tradisjonell terapi, spesielt i kjølvannet av COVID-19-pandemien. Dette formatet har mange fordeler, men det kan også ha noen ulemper avhengig av individuelle behov. I denne artikkelen vil vi se nærmere på hva videoterapi er, samt fordeler og utfordringer knyttet til denne behandlingsformen.

Hva er videoterapi? Videoterapi er en form for psykoterapi som utføres via video. Dette kan skje enten over telefon eller via ulike nettbaserte plattformer. De fleste psykologer og terapeuter bruker krypterte systemer for å sikre personvernet til pasienten. Studier har vist at videoterapi kan være like effektivt som tradisjonell ansikt-til-ansikt-terapi, men det er viktig å vurdere individuelle behov og komfortnivåer.

Fordeler med videoterapi:

• Fleksibilitet: Pasienter kan ha terapi i komforten av sitt eget hjem, noe som kan være spesielt nyttig for de som bor i avsidesliggende områder eller som har utfordringer med å reise.
• Tilgjengelighet: Det kan være enklere å finne en terapeut som passer for deg, ettersom geografiske begrensninger reduseres.

Ulemper med videoterapi:

• Tekniske problemer: Kommunikasjon kan noen ganger forstyrres av tekniske utfordringer, som dårlig internettforbindelse eller tekniske problemer med enheten som brukes.
• Redusert non-verbal kommunikasjon: Forsinkelser eller lydproblemer kan gjøre det vanskeligere å fange opp subtile non-verbale signaler, noe som kan påvirke kvaliteten på interaksjonen.
• Behov for egnede omgivelser: Begge parter må ha et egnet sted for terapi, fri for forstyrrelser og med ivaretakelse av personvern.

Det er også viktig å vurdere den spesifikke problemstillingen man søker hjelp for. For eksempel, hvis man har en spesifikk fobi, kan det være fordelaktig å møte terapeuten ansikt til ansikt, spesielt hvis eksponeringsterapi er en del av behandlingen.

Tekniske avklaringer: Det er essensielt at både terapeut og pasient er forberedt på eventuelle tekniske utfordringer. Hvem har ansvar for å gjenopprette kontakten hvis forbindelsen brytes? Hva skjer hvis man ikke får kontakt i det hele tatt? Disse spørsmålene bør avklares på forhånd.

Konklusjon: Videoterapi tilbyr en praktisk og fleksibel løsning for mange, men det er viktig å veie fordeler mot potensielle ulemper. Som med all terapi, er det avgjørende å finne en tilnærming som føles riktig for den enkelte og som best adresserer deres spesifikke behov.

Hvordan behandle angst og depresjon

Angst og depresjon er to av de vanligste mentale lidelsene. De kan opptre uavhengig av hverandre, men ofte kan de oppstå samtidig. Omtrent 45% av personer som lider av en av disse lidelsene vil til slutt oppleve den andre. Selv om årsakene kan være forskjellige, har behandlingsmetodene ofte likheter.

Angst:
Angst er en naturlig reaksjon på trusler eller utfordrende situasjoner, men når denne frykten eller bekymringen blir overveldende og vedvarer, kan det hindre dagliglivet.

Symptomer på angst kan inkludere:

• Hjertebank
• Skjelving
• Pusteproblemer
• Panikkfølelse
• Uro og irritabilitet
• Utmattelse
• Søvnproblemer

Depresjon:
Mens alle kan føle seg nedstemte fra tid til annen, blir det betraktet som depresjon når disse følelsene vedvarer og blir så sterke at de påvirker dagliglivet.

Symptomer på depresjon kan inkludere:

• Vedvarende tristhet eller «tom» følelse
• Tap av interesse eller glede i vanlige aktiviteter
• Søvnproblemer
• Følelse av håpløshet eller pessimisme
• Energitap
• Vanskeligheter med å konsentrere seg
• Følelser av verdiløshet eller skyld

Tiltak for å håndtere angst og depresjon:

• Søk profesjonell hjelp: Terapi eller samtaler med en psykolog kan gi teknikker og verktøy for å håndtere symptomene.
• Medisinering: Noen kan dra nytte av medisiner for å behandle angst eller depresjon. Diskuter dette med en lege for å finne den beste løsningen.
• Prioriter hvile og søvn: God søvn er essensielt for mental helse. Faste rutiner og avslapningsteknikker kan forbedre søvnmønsteret.
• Fysisk aktivitet: Trening har vist seg å ha en positiv effekt på mental helse ved å frigjøre endorfiner, som er kroppens naturlige stemningsløftere.
• Unngå alkohol og rusmidler: Disse kan forverre symptomene på angst og depresjon.
• Sett realistiske mål: Del opp store oppgaver, sett prioriteringer, og gjør det du kan når du kan.
• Lær deg avslapningsteknikker: Dyp pust, meditasjon og progressiv muskelavslapning kan bidra til å lindre symptomene.
• Unngå koffein og sukker: De kan forverre angst ved å forårsake humørsvingninger og energitopper og -fall.
• Deltag i sosiale aktiviteter: Selv om det kan være fristende å trekke seg tilbake, kan det å være sammen med betrodde venner og familiemedlemmer forbedre stemningen.
• Unngå stress: Hvis det er nødvendig, kan stresshåndteringsteknikker som yoga eller dyp pust hjelpe.

Det er viktig å huske at det ikke er én løsning som passer for alle, og det som fungerer for en person, kan ikke nødvendigvis fungere for en annen. Det er essensielt å søke støtte og være tålmodig med seg selv under helingsprosessen.

I dag er en av de vanligste henvisnings grunnene til DPS voksne som ønsker utredning for ADHD. Sosiale media er full av videoer med meget varierende kvalitet som beskriver «symptomer» på ADHD. Vi som jobber i spesialisthelsetjenesten og har ansvar for utredning møter derfor ekstra store utfordringer. Daglig opplever jeg at pasienter har diagnostisert seg selv. Mange er ikke åpne for at det kan være andre forklaringer på uroen og konsentrasjonsvanskene deres en at de har ADHD. Som fagpersoner i psykisk helsevern har vi alltid som hovedprinsipp at vi skal lytte til pasienten og at de er eksperter i eget liv. Derfor jobber vi på spreng for å møte den store etterspørselen etter ADHD utredninger, men mange er bekymret for utviklingen. De siste to årene har 50 prosent av av arbeidet mitt bestått av adhd utredninger for både barn og voksne. Mange pasienter blir skuffet når de ikke får diagnosen.

Jeg opplever at det er en trend med selvdiagnostisering hvor mange har diagnosert seg med tik tok videoer. At mennesker ønsker å forstå seg selv og finne ut av sine svakheter har jeg stor respekt for, men det finnes sjeldent enkle løsninger til kompliserte problemer. Dersom man har hoppet for fort til en diagnose vil man stå i fare til å overse vesentlige elementer i forståelsen av seg selv. Mange pasienter sier at «om det ikke er ADHD, hva er det da?», eller noe må det i alle fall være. Dette viser til en manglende forståelse av hva psykiatriske og nevropsykologiske diagnoser er. Man kan kritisere det psykiatriske diagnose systemet mye, men på det beste er en diagnose en veileder til å kategorisere og forstå et problem. Det er langt fra så svart hvitt som mer medisinske diagnoser som også har sine svakheter. 

ADHD er en utviklingsforstyrrelse. Det vil si at teorien er at det en tidlig ervervet eller medfødt svekkelse i de funksjonene som skal regulere uro og konsentrasjon. Konsentrasjons, impulsivitet og uroligheten skal ikke kunne forklares bedre av andre psykiske eller fysiske tilstander. I dagens samfunn hvor vi stadig ser mer personer med søvnvansker, dårlig kosthold i tillegg til at det er økende krav til oss i arbeidslivet mener jeg at det er ikke er rart at flere mennesker sliter med konsentrasjon og urolighet. Mange av de som sliter med «adhd vansker» står i fare for å grovt misforstå seg selv og på et vis ignorere årsaken til vanskene sine med å tro at de har en utviklingsforstyrrelse. Mye tyder på at 

Et annet punkt mange er redd for å snakke om i dag er at arbeidslivet i dag stiller høyere krav enn tidligere til kognitiv kapasitet. I mange forskjellige settinger er en IQ på 80 regnet som et cut off på om man kan være lønnsom for en orginisasjon. Det kan være skummelt og tenke på at dette er nærmest ti prosent av befolkningen. De kan være personer som sliter med å forstå og få med seg ting, men ikke som nødvendigvis har ADHD. Dette er et stort problem som samfunnet må løse. Jeg tror at dersom man ikke er forsiktig vil mange av disse menneskene stå i fare for å få en «feil» ADHD diagnose. I møter med skolesystemet hører man ofte «det er ikke nok ressurser». Jeg har også ofte tenkt at dersom noen elever hadde fått tilstrekkelig med støtte, tilrettelegging og spesialundervisning kunne man ha sluppet å gi dem medisiner. Jeg mener det er en skremmende utvikling at adhd utredning, diagnostisering og medisinering kommer før omfattende tilrettelegging på skolen. 

Samtidig etter å ha utredet godt over hundre mennesker i alle aldre for ADHD har jeg blitt overbevist at det finnes en del mennesker som sliter med konsentrasjon og uro og det virker lite sannsynlig at det kan skyldes andre faktorer som søvnmangel, traumer, evnenivå eller stress. Jeg har også opplevd ved mange tilfeller at mennesker har fått nye liv etter psykologisk og medisin behandling. Derfor tror jeg at det er viktig at vi tar alle pasienter som vil ha en utredning på alvor. Det som er viktig er at man ikke diagnostiserer seg selv og at man er kritisk til informasjon på sosiale media om ADHD. Mye av den informasjonen er direkte skadelig for samfunnet. Det er også viktig at aller klinikker i landet går over og lager seg gode rutiner for hvordan de skal utrede adhd. Mange nyutdannede er dessverre overlatt til seg selv. Dersom man skal sette en utviklingsforstyrrelse diagnose bør man ha bred kunnskap på hva man bør utelukke og det bør etablert rutiner for utredning. Jeg tror at mange i dag står i fare for å konkludere på et dårlig grunnlag grunnet press fra pasienter og kapasitet mangel i tjenestene.

ADHD, eller oppmerksomhetsforstyrrelse med hyperaktivitet, er en nevrologisk tilstand som påvirker både barn og voksne. Symptomer inkluderer vedvarende mønstre av uoppmerksomhet, impulsivitet og hyperaktivitet som er mer intense enn det som er forventet for alderen. For mange kan en korrekt diagnose av ADHD være en lettelse, da de endelig har en forklaring på deres utfordringer og kan begynne med behandling. Men hvordan blir diagnosen stilt? Dette gir en oversikt over prosessen med ADHD-utredning.

1. Første skritt: Gjenkjennelse av symptomer

Det første trinnet i utredningsprosessen er ofte at noen (enten den berørte personen selv, foreldre, lærere eller andre nære personer) legger merke til atferd som kan være tegn på ADHD. Noen vanlige tegn inkluderer:

• Problemer med å følge instruksjoner
• Glemmer daglige aktiviteter
• Ofte mister ting
• Lett distrahert
• Problemer med å sitte stille

2. Legebesøk

Ved mistanke om ADHD, bør den berørte personen først konsultere en allmennlege. Legen vil vurdere de fysiske symptomene, ta en medisinsk historie og kan henvise pasienten til en spesialist for videre vurdering.

3. Klinisk vurdering

En nevropsykolog, psykiater eller annen spesialist vil utføre en grundig klinisk vurdering. Dette kan inkludere:

• Dybdeintervjuer om symptomer, tidligere medisinsk historie, familiens medisinske historie og dagliglivets utfordringer.
• Spørreskjemaer eller vurderingsskalaer fylt ut av personen selv, foreldre, lærere eller andre nære personer.
• Observasjon av personens oppførsel.

4. Nevropsykologisk testing

Dette trinnet kan inkludere tester designet for å vurdere hukommelse, oppmerksomhet, problemløsning og andre kognitive ferdigheter. Disse testene kan hjelpe til med å bekrefte diagnosen og utelukke andre mulige årsaker til symptomene.

5. Medisinsk vurdering

Det kan være nødvendig med en full medisinsk undersøkelse for å utelukke andre mulige årsaker til symptomene, som skjoldbruskproblemer, søvnforstyrrelser eller bivirkninger av medisiner.

6. Sammenstilling av informasjon

Etter at all informasjon er samlet, vil en spesialist kunne stille en diagnose basert på kliniske retningslinjer og anbefalinger. For at en ADHD-diagnose skal stilles, må symptomene ha vært til stede i minst seks måneder og forårsake betydelig funksjonsnedsettelse i minst to områder av livet (for eksempel hjemme og på skolen).

Konklusjon

Å stille en ADHD-diagnose er en grundig prosess som krever en omfattende vurdering av den berørte personens symptomer, oppførsel og medisinske historie. Riktig diagnose kan imidlertid være nøkkelen til en effektiv behandlingsplan som kan hjelpe individer med ADHD til å trives både i skole, arbeid og dagliglivet. Hvis du eller noen du kjenner viser symptomer på ADHD, er det viktig å søke medisinsk hjelp for riktig vurdering og støtte

Angst og depresjon kan ha betydelige konsekvenser for hjernen og dens kognitive funksjoner. Denne artikkelen gir en kort oversikt over mulige effekter.

• Konsentrasjonsvansker: Et av de mest vanlige symptomene på angst og depresjon er problemer med å konsentrere seg. Personer under høyt stress kan oppleve redusert konsentrasjon, som igjen kan gjøre det utfordrende å utføre oppgaver raskt og effektivt.
• Hyperaktivitet ved små abnormaliteter: Angst kan aktivere kroppens «fight or flight»-respons selv når det ikke er noen reell trussel til stede. Mindre abnormaliteter i ens omgivelser kan derfor føles som store trusler, noe som gjør at hjernen blir overaktivert.
• Irrasjonell tenkning: Konstant frykt kan føre til at man tar irrasjonelle beslutninger og handler illogisk, noe som kan ha negative konsekvenser i hverdagen.
• Overproduksjon av kortisol: Kroppen produserer mer kortisol som en respons på «fight or flight»-reaksjonen. Over tid kan dette føre til økt motstand mot insulin og svekke immunforsvaret.
• Oppmerksomhetssvikt: Mange med depresjon kan oppleve oppmerksomhetsproblemer, noe som får noen til å lure på om de har ADHD.
• Dårlig hukommelse: Det antas at depresjon kan redusere hukommelsesevnen. Noen mener at depresjon kan påvirke hippocampus, hjernedelen assosiert med hukommelse.
• Beslutningsvegring: Personer med angst kan ofte være redde for å ta feil beslutninger, noe som kan hemme deres evne til problemløsning. Dette fører til ambivalens, et av de mest plagsomme symptomene ved angst og depresjon.
• Redusert kognitiv fleksibilitet: De som er sterkt påvirket av depresjon kan ha vanskeligheter med å tilpasse seg nye situasjoner og tenke fleksibelt.
• Dårligere eksekutiv fungering: Dette innebærer redusert evne til å hemme impulser, planlegge, fokusere, sette mål og organisere.

Selv om det er uklart nøyaktig hvordan depresjon og angst påvirker hjernen, er det grunn til å tro at mange av disse effektene ikke er permanente. Gjennom terapeutiske intervensjoner og livsstilsendringer kan mange av disse symptomene reduseres. Terapiformer kan hjelpe med å bryte de negative tankemønstrene forbundet med disse lidelsene. Dersom du opplever symptomer på depresjon og angst, bør du diskutere dette med en lege. Men, det er ofte liten grunn til å frykte langvarig skade. Det er viktig å ta symptomene på alvor og handle deretter.