I dagens samfunn har mentale lidelser eller psykisk sykdom blitt mer fremtredende i mediebildet. Det sies at en av fem voksne vil oppleve en psykisk lidelse i løpet av et år. På grunn av dette har mental helse blitt et viktig tema på arbeidsplasser, i skoler og organisasjoner.

Har du noensinne lurt på om du selv lider av en mental lidelse, som for eksempel angst eller depresjon? Er det genetisk, eller er det miljøet, med dets store forventninger og press, som er årsaken? I denne artikkelen vil vi gi en oversikt over psykiske sykdommer og hva man bør være oppmerksom på.

Symptomer og Varsellamper

Det kan være utfordrende å skille mellom normal adferd og tegn på en psykisk lidelse. Dette gjelder spesielt for barn, da symptomer varierer mellom barn og voksne. Mange alvorlige lidelser som schizofreni og bipolar lidelse starter med subtile adferdsendringer som kan være vanskelig å merke tidlig.

Typiske symptomer kan inkludere:

• Endringer i søvnmønster og appetitt.
• Raske humørsvingninger.
• Overdreven frykt eller mistenksomhet.
• Manglende evne til å forstå andres følelser eller endringer i empati.
• Selvdestruktiv adferd, som selvskading eller overdreven bruk av alkohol eller narkotika.
• Problemer med konsentrasjon, vrangforestillinger eller hallusinasjoner.
• Utfordringer med å håndtere daglige problemer.

Typer av Mentale Lidelser

• Angstlidelser: Inkluderer generell angst, sosial angst, tvangslidelser, spesifikke fobier, og panikklidelser.
• Stemningslidelser: Dette omfatter depresjon og bipolar lidelse.
• Spiseforstyrrelser: Eksempler er anoreksi, bulimi og overspising.
• Psykotiske lidelser: Dette inkluderer tilstander som schizofreni.
• Personlighetsforstyrrelser: Dette kan inkludere lidelser som paranoid, unngående, eller antisosial personlighetsforstyrrelse.

Årsaker til Mentale Lidelser

Den biopsykososial modellen fremmer ideen om at både biologiske, psykologiske og sosiale faktorer spiller en rolle i utviklingen av mentale lidelser. Genetikk og familiehistorie kan påvirke sannsynligheten for å utvikle en lidelse, men det betyr ikke at man direkte arver sykdommen. Traumatiske hendelser, overgrep, ensomhet, og eksponering for visse kjemikalier eller stoffer kan også bidra.

Hvis du eller noen du kjenner opplever noen av de nevnte symptomene, er det viktig å søke profesjonell hjelp. Behandling kan hjelpe mange mennesker med mentale lidelser å forbedre livskvaliteten betydelig.

Å akseptere og forstå lidelsen er ofte det første steget mot bedring. Akkurat som fysiske sykdommer, bør mentale lidelser behandles med empati og forståelse.

I et innlegg i Aftenposten 10. august peker styret i Norsk Psykiatrisk Forening (NFP) på pilleskam og underbehandling av psykofarmaka som et stort samfunnsproblem («Pilleskam» i psykiatrien er et alvorlig samfunnsproblem (aftenposten.no). De stiller spørsmål om hvorfor det er stor skepsis blant fagfolk mot medikamentbruk i psykisk helsevern. At styret i Norsk Psykiatrisk Forening signerer innlegget fremstår for meg som skremmende og presenterer et unyansert syn på psykiske lidelser. Heldigvis har flere psykiatere til en viss grad blant annet Karterud skrevet mer nyanserte innlegg som motsvar. Leder for norsk psykolog forening svarte i dagsnytt 18 godt på NFP sine påstander. De fleste opplever pilleskam som en konstruert problemstilling.

I min hverdag som psykolog i offentlig psykisk helsevern møter jeg daglig pasienter som bruker psykofarmaka. Jeg har også selvstendig behandlingsansvar for pasienter, hvor jeg ofte ber om bistand fra dyktige lege kollegaer for å starte medisinsk behandling. Jeg betrakter meg selv som langt fra en faglig ekstremist. Likevel er jeg ofte sjokkert over overbehandling med medikamenter, pasienter som blir stående på medikamenter i mange år uten hjelp til å evaluere effekten, og pasienter som opplever bivirkninger samtidig som begrenset eller ingen effekt. Eneste unntaket av pasienter jeg møter som er misfornøyd med at de ikke får medisiner er i rusfeltet av åpenbare årsaker. 

NFP fremstår i sitt innlegg til å ha en overforenklet forståelse av psykiske lidelser. Nyere funn innen nevrokjemi indikerer at modeller, som hevder at for eksempel depresjon skyldes mangel på bestemte stoffer, i beste fall er en ensidig stereotypi. Vår forståelse av psykiske lidelser er begrenset. Å presentere enkle løsninger på komplekse problemer er et brudd på de etiske prinsippene vi som fagpersoner holder høyt (Primum non nocere – først og frems: ikke gjør mer skade).

Psykiske lidelser er så komplekse at det ofte er vanskelig å forstå de underliggende årsakene. Vi kjenner til effekten av ensomhet, traumer og genetikk, og ny forskning ser nå også på rollen til inflammatoriske sykdommer, ernæring, søvn og fysisk aktivitet. Selv om medisiner kan være et godt behandling alternativ i visse tilfeller, er det også overbevisende forskning som viser at sosiale nettverk, fysisk trening, vektnedgang og samtalebehandling kan være like effektive. Mange pasienter får medisin før faktorene nevnt ovenfor i det hele tatt er vurdert. Vi i psykisk helsevern må anerkjenne at behandlingen vårt fag har tilbudt har gjort mye skade i fortiden. Sannsynligvis er det mye psykoterapeutisk og psykofarmakologisk behandling som blir gjort i dag som er skadelig på noen måter. Dette er muligens vanskelig å unngå når fagfeltet er så kompleks som psykisk lidelse er. Å fremme prinsippet pille skam som et stort samfunnsproblem tror jeg står i fare for å bli skadelig. Jeg er redd for at NFP misforstår i noen tilfeller sunn skepsis og konstruktiv kritikk med det de kaller for “pilleskam”. Få fornuftige mennesker ønsker å påføre lidende mennesker skam for å ta imot behandling anbefalt av profesjonelle. 

Å evaluere effekten av psykiatrisk behandling er utfordrende. Behandlere har en tendens til å overvurdere effekten av egen behandling. Jeg ser ofte at leger starter behandlinger de ikke kan følge opp tilstrekkelig. Vi i psykisk helsevern bør også vurdere den potensielle skaden overbehandling kan forårsake. Akkurat som det kan være skadelig å gi for mange råd i psykoterapi, er det verdt å vurdere de psykologiske konsekvensene av å tilby medisiner til personer som kunne ha funnet løsninger på egen hånd. Hva gjør det med et menneske å bli presentert av en autoritet at det som i vondt i livet kan forklares av en ubalanse i hjernen og at de trenger medisin for å få det bedre når det de muligens trenger er venner, en kjæreste eller en annen jobb. Det er heller ikke et vitenskapelig faktum at medisinering av alvorlige psykiske lidelser som psykose er suverent overlegent til placebo. 

Det har også vært innlegg fra NPF i forhold til ADHD medisinering. Igjen her går de etter min mening på feil spor. Ja, noen situasjoner er så vanskelig at medisinering av barn er beskyttende for både for barnet med konsentrasjonsvansker/hyperaktivitet/impuslivitet og de rundt. Min kliniske erfaring er at medisinering ofte blir brukt som et kompenserende tiltak for manglende ressurser i et rigid skolesystem. Ved å medisinere barnet får de på en måte gjort om til “problemet”. Dette er etter min mening et mye større problem som NFP bør fokusere på enn overmedisinering. 

Nylig har retorikken fra Norsk Psykiatrisk Forening fremstått som gammeldags og potensielt skadelig for godtroende pasienter. Dette får meg til å stille spørsmål ved om den medisinske bakgrunnen alene er den beste for behandling med psykofarmaka. Jeg prøver ikke å antyde at leger ikke er nødvendige i psykisk helsevern, men at vi kanskje ville dra nytte av en mer tverrfaglig tilnærming. I sitt innlegg antyder NPF at de ikke ønsker at andre yrkesgrupper skal mene noe om behandling med psykofarmaka. Jeg mener dette er feil tilnærming. Med dagens teknologi og kapasitet i det norske helsevesenet, bør leger søke bistand fra flere fagområder i behandlingen av psykiske lidelser. Jeg tror det også er på tide med en diskusjon rundt de ulike profesjons rollene i psykisk helsevern. Faget kunne ha nytte over at ansvarsområder som utredning, diagnostisering, evnetesting, medisinsk behandling og samtaleterapi fordeles mer jevnt utover alle profesjonene som jobber i psykisk helsevern.